En ny artikkel om sjøaurens bestandsutvikling anslår at produksjonen av sjøaureyngel og -smolt er redusert med 90% i 37 elver og bekker i Trondheim kommune i løpet av de senere 10-årene. Dette ansees som typisk for situasjonen i Midt-Norge. Årsaken er etablering av vandringshindringer og degradert kvalitet på gjenværende bunnareal. Opprinnelig hadde sjøauren en tilgjengelig vassdragslengde på 57 km i disse 37 vassdragene og et vanndekt areal på 187.000 m². Det gjenstår nå bare 17 km og 59.000 m². Lengde- og arealtapet er på ca 70%, mens redusert vann- og habitatkvalitet øker tapet i produksjonskapasitet til 90%.

Dette er ikke noe nytt, ettersom de samme forfatterne publiserte en NINA-rapport med samme konklusjon allerede i 2017 (omtalt her på Aquabloggen 08.09.2017). Det tok altså 7 år å skrive om rapporten til en fagfellevurdert artikkel. Men nå skriver de at tap av reproduktivt areal er en ikke-stabilisert trusselfaktor, i strid med det Vitenskapelige råd for laksefiske, som fremdeles klassifiserer ferskvannsfasen som en stabilisert faktor.

Loading...

Taking too long?

Reload document

| Open in new tab

Last ned PDF.. [140.92 KB]