HI-forskere har nylig publisert en artikkel om laksens utvikling i Etneelva i Hardanger. Konklusjonen er at laksen oppviser høy grad av plastisitet i sin tilpasning til miljøet. Dette setter hypotesen om en genetisk basis for lokal tilpasning i spill. Dogmet om unike genressurser i hver elv ligger til grunn for villaksforvaltningen, og er årsaken til at eliminering av genetisk forurensning fra rømt oppdrettslaks har blitt et forvaltningsmål. Det vitenskapelige råd for lakseforvaltning rangerer som kjent rømt oppdrettslaks og lus som de største truslene mot villaksen. Oppdrettsnæringen har sagt seg enig, og har en nullvisjon for rømming. Det ville vært mer fornuftig å ha en nullvisjon for påvirkning, men oppdretterne har valgt å legge seg flat for dette tullet. Det har hittil ikke lyktes å påvise skadeeffekter av innkrysning av genprofiler fra rømlinger, men forskerne fortsetter ufortrødent å påstå at det blir mindre villaks og mindre genetisk variasjon når genprofiler fra oppdrettslaks krysses inn i villaksen. Grafene i ingressfiguren illustrerer at det ikke er lett å oppdage skade i en av Norges mest genetisk forurensete laksebestander (slik dette blir målt).

Loading...

Taking too long?

Reload document

| Open in new tab

Last ned PDF.. [182.41 KB]